Tankerot i norsktimer.

Å bare skrive end tankene sine i løp av en skoletime kan være ganske frustrerende og smertefullt. Men også veldig absurd. Her er mine tanker under litt av en norsktime:

De slipper ikke. De bare tygger og tygger. Kanskje benet faller av. Da blir fisken død. Det var nok. De åt. De fes. Det gjør vondt. Beverne spiser. Grønt gress faller ned. Det er tankerot i hodet. Men de sier grønt er fargen for håp. Men de spiser bare grønne egg. Vi fisket kanelbollder. Det er bare rot. Rot helt til siden. Det som ingen ville. Det er det som lager tankerot. Tankerot om bevere. Hunder. Og råtne egg som bare lager rot. Rot i hodet er au. Jeg orker ikke bare rot. De bare spiser og vil ikke slippe. De burde slutte for han vil ikke spise grønne kjøttkaker. Det gjør så vondt. De har vondt. Derfor fikk de vondt. De fikk bare vondt. Det er bare vondt. Selv om de ikke kan si mer. De sier bare at det gjør vondt. De vil ha trøst. Men de kan ikke få det. For det hjelper ikke. Ingen når inn til det vonde. Det vonde kan smitte. Andre kan bli syke. Det er farlig. Det kan bli for mange grønne bevere. Det er farlig.