Parabellen om tvillingene

Det var en gang at det ble unnfanget tvillinger i et morsliv. Ukene gikk, tvillingene utviklet seg, og etterhvert som de vokste mer og mer, lo de av lykke: " er det ikke fantastisk at vi ble innfanget? Er det ikke herlig å leve?"Sammen utforsket tvillingene sin verden. Da de fant frem til navlestrengen som ga dem liv, sang de av fryd: "så stor er vår mors kjærlighet til oss at hun deler sitt liv med oss!"Etter hvert som ukene ble til måneder, merket tvillingene hvordan de langsomt forandret seg. "Hva betyr dette?" spurte den ene. "Det betyr at oppholdet i denne verdenen her snart tar slutt" svarte den andre. "Men jeg har ikke lyst til å forlate denne verdenen" sa den andre."Jeg vil være her bestandig!" "Vi har ikke noe valg" sa den andre. "Men kan hende finnes det liv etter fødselen?" "Men hvordan kan det være det?" spurte den andre. "Vi vil jo måtte kvitte oss med navlestrengen, og hvordan er det mulig å leve uten den? Dessuten har vi sett tegn til at det har vært andre her i mors mage før oss, og ingen av dem har kommet tilbake til oss for å si noe om at det er et liv etter fødselen- Nei, dette er nok slutten.""Har du noen gang sett moren vår?" spurte den ene. "Kan hende eksisterer hun bare i vår fantasi. Kan hende vi bare laget oss en fantasi om henne for å trøste oss selv." Og slik forløp de siste dagene i deres mors liv og da de så dagens lys, åpnet de øynene og ble rørt til tårer. For det som møtte dem etter fødselen, var større og vakrere enn de noen gang kunnet forestille seg...
Dough Manning